Artikkel. Årsakssammenheng. Nakkesleng
Sensitiseringsdommen
Skadeomfanget etter nakkeslengskader har vært tema i flere rettssaker. I 2018 kom spørsmålet opp på nytt i Høyesterett.
Skadelidte var 12 år gammel da hun satt på i en bil som kolliderte. Skadelidte ble varig ufør som følge av nakkesleng.
IF Skadeforsikring nektet å betale erstatning til jenta for skader hun fikk etter kollisjonen.
Høyesterett behandlet spørsmålet og avsa dom i 2018 (HR-2018-557-A).
Skaden
Skadelidtes smerter og ubehag hadde blitt verre i lang tid etter ulykken og etter hvert oppstått i andre deler av kroppen (a31-32). Skadelidte anførte at hennes opprinnelige smertetilstand hadde utviklet seg til overfølsomhet for smerte, etter å ha vært gjennom en nevrologisk sensitiseringsprosess – sentral sensitisering. Skadelidte hadde 16 år etter ulykken, i en alder av 28 år, blitt helt arbeidsufør.
Skadevolders anførsler
If Skadeforsikring anførte at det ikke forelå faktisk årsakssammenheng mellom kollisjonen og skadelidtes kroniske smertetilstand. Selskapet aksepterte at det forelå skadeevne, akuttsymptomer innen 2-3 døgn samt brosymptomer. De avviste imidlertid at forenelighetskriteriet var oppfylt. De mente altså at sykdomsbildet ikke var forenelig med det man vet om skader påført ved nakkesleng.
Videre viste If Skadeforsikring til tidligere Høyesteretts praksis, og anførte at det ikke var dekning for å hevde at det er etablert ny viten om utviklingen av kroniske plager etter nakkeslengskader som tilsier en annen vurdering enn det som er lagt til grunn til nå.
If Skadeforsikring hevdet at ulykken som årsak var for uvesentlig til å begrunne ansvar.
Videre hevdet IF Skadeforsikring at skaden var for upåregnelig, fjernt og avledet i forhold til ulykken.
Videre hevdet IF Skadeforsikring at dersom skadelidte hadde mottatt riktig medisinsk behandling, så ville hun mest sannsynlig vært velfungerende i dag.
Skadelidtes anførsler
Skadelidte innrømte at skadeomfanget (en kronisk og invalidiserende smertetilstand) ikke var typisk, men at
forenelighetskriteriet likevel var oppfylt.
Skadelidte anførte at det avgjørende spørsmålet er om det faktiske forløpet ligger innenfor det man for tiden vet vil kunne forekomme, og ikke hvilket forløp man på forhånd må forvente.
Videre viste skadelidte til at man ut fra dagens medisinske viten kunne legge til grunn at skaden – sentral sensitisering – mest sannsynlig var en skadefølge etter kollisjonen.
Skadelidte anførte endelig at det ikke forelå andre sannsynlige årsaker til skadelidtes plager. Videre at ulykken var en nødvendig betingelse for skaden, og ikke et uvesentlig element i det samlede årsaksbildet.
Problemstillingen
Skadelidte anførte at skaden hadde ført til sentral sensitisering, som innebærer at nervecellene i ryggmargen, på grunn av smertepåvirkning, etter hvert utvikler økt følsomhet for smerte.
Dette kan i sin tur gi allodyni, som er smerte ved stimulans som vanligvis ikke er smertefull. Det kan også gi hyperalgesi, som er økt smerterespons på allerede smertefulle stimuli, med langvarig etter-effekt.
Høyesterett skulle altså ta stilling til om forenelighetskriteriet var oppfylt. Høyesterett uttalte: «Det kreves ikke at forløpet må være typisk eller i alle deler karakteristisk. Også mer atypiske eller sjeldne forløp kan være forenelige med det man vet om skader påført ved nakkesleng, forutsatt at forløpet likevel kan forklares med basis i anerkjent viten» (29).
Problemløsningen
Domstolen løser problemstillinger ved å dele vurderingen i en faktumdel og en rettslig del.
Faktumdelen: Domstolen finner først frem til riktig faktum. Deretter anvender domstolen de lovene som politikerne har vedtatt – man finner altså frem til hvilken regel som gjelder for det konkrete faktum.
For faktum som er vanskelig å forstå, får domstolen ofte hjelp av fagfolk.
Derfor viste Høyesterett til at man må legge vekt på hva vitenskapen selv mener med sentral sensitisering, og på hvordan vitenskapen vurderer sentral sensitisering som forklaring på en ellers uforklart smerteutvikling etter nakkeslengtraumer.
For faktumdelen kunne Høyesterett konstatere at det er variasjoner i hvordan vitenskapen beskriver begrepet ‘sentral sensitisering’ (a37).
Regelen/Rettslig grunnlag: For det andre at den rettslige målestokken (etter etablert retts- og forvaltningspraksis) er hva som følger av «allment akseptert medisinsk viten».
Konklusjonen: Ettersom vitenskapen (faktumdelen) tilsa at det ikke var mulig å si at det var sannsynliggjort at skaden var allment akseptert fra medisinsk ståsted, kunne ikke Høyesterett konstatere at det var rettslig grunnlag for å gi skadelidte medhold.
Høyesterett uttalte samtidig at «det ikke er riktig å utelukke sentral sensitisering som en mulig forklaring på et atypisk smerteforløp i nakkeslengstilfellene». Det hjalp ikke, ettersom regelen er at dette i så fall må kunne sannsynliggjøres. Noe som i sin tur krever at dette må følge av allment akseptert medisinsk viten.
Pasientskade?
De sakkyndige var inne på at feilbehandling kunne være en av flere mulige årsaker til skadeomfanget. Førstvoterende uttalte at dersom dette var tilfellet (a43), så ville en eventuell skade som følge av nakkesleng ved bilulykken uansett ha vært en så uvesentlig årsak til skadeforløpet at det ikke var rimelig å knytte ansvar til den. Så selv om det i ettertid skulle være mulig å fastslå at skadelidte var utsatt for en pasientskade, så ville ikke dette gi henne rett til erstatning, da trafikkulykken ville være en så uvesentlig årsak i skadeforløpet at det ikke er rimelig å å knytte ansvar til den.
Prosessen
Etter mange års behandling i rettssystemet måtte skadelidte finne seg i at IF Skadeforsikring ble frikjent.
(Kildegrunnlag: Lovdata)